«Det kunne vært verre. Han kunne vært død.» Vi sitter på fortauskanten og røyker. Jeg røyker ikke til vanlig, men nå ville jeg tatt i mot hva enn du tilbød meg, enten det var sigarer eller superlim. Juli er over oss som en evigvarende bastu. Alle blomstene har krøllet seg sammen og dødd. Alle bladene er fete, middelaldrene og mørkegrønne.
«Maria sa han så helt Passion of the Christ ut da hun fulgte ham på legevakten.» Du sier det på en måte som får meg til å skjønne at det Maria sa var mye mer brutalt direkte enn det du gjentar ovenfor meg. Ingen var så vakker som Jonathan. Å skulle snakke om en «vakker mann» hadde virket ganske absurd for meg, men det var før jeg traff ham.
Han hadde hud som fløte, både i farve og konsistens. Håret hans skiftet farve fra måned til måned. Første gang jeg så ham hadde han ildhår og lærklær, så kom mai og han skled over i grønt og dongeri. Den siste tiden hadde han vært lavendelfarvet, med tynne, flagrende haremsgevanter og smykker av speil og skjell. Ansiktet hans befant seg i skjæringspunktet mellom Barbie og Ken, med en dæsj Legolas for å gi det overjordiske preget. Øynene hans var sminket mer netthendt enn hos noen jente jeg visste og leppene minnet om innsiden på rosa orkideer.
Nå var han innlagt på psykiatrisk for å ha skåret opp hele seg; ikke bare de klassiske håndleddene og underarmene, ikke alle de usynlige stedene som leggene og innsiden av lårene. Han hadde jobbet seg systematisk fra livet og opp, latt barberbladet skamfere overkroppen, halsen, håndflatene og ansiktet. «Det ble visst flere hundre sting.» sier du.
Jeg kjenner at tårene kommer sprutende, uten lyd, som fra en høytrykksspyler. Det kjennes ut som om jeg er fire år og har mistet den peneste porselensdukken min i gulvet. Jeg gråter delvis fordi jeg er bekymret og lettet for Jonathan, delvis fordi destruktiviteten er så grusom i seg selv. Knust skjønnhet svir mye mer enn generell knusing, og det visste Jonathan også da han skar seg, det er jeg sikker på. Jeg huler fordi jeg fornemmer hva slags monster depresjonen hans er som krever slike ofre.
Du sier at det er en del av livet. «Hey, den som ikke har overlevd et par selvmordsforsøk før fylte 21, kan ikke kalle seg voksen. Alle forsøker å ta livet av seg i våre dager. Det er helt vanlig.» Vi er seksten og ingen av oss har prøvd å ta livet av oss før. Du snakker om møtet med barberblader og psykiatri som om det kan sammenlignes med urinveisinfeksjon, selvangivelse og trekking av visdomstenner. Ønsket om å dø er liksom noe uunngåelig.
«Jonathan ville ikke dø, han ville gå i stykker» sier jeg. «Han ville nok begge deler,» sier du. «Ingen samler så mye valium uten å planlegge en dramatisk retrett. Men det er sikkert at han ikke planla å bli et vakkert lik.» Jeg skulle ønske du kunne gråte, du, også. Ikke bare kjederøyke og snakke dempet mens du holder meg i hånden.
Det er bare en uke siden Jonathan og jeg stod nakne sammen foran speilet, dyvåte av svette og prikkete av gåsehud. Jonathan var homofil, han likte bare ikke jenter på den måten. Vi var enige om at vi kunne være som venninner rundt hverandre, at det ikke betydde noe om han så meg uten klær. Han var nok ikke klar over hvor mye jeg slukte ham med øynene, hvor mye jeg fantaserte om den glatte rumpa, pianofingrene, kuken under det krøllete kjønnshåret. Hvis han visste det, tror jeg at han må ha likt det. Bare se, ikke røre osv.
Vi dusjet og skiftet sammen, byttelånte klær og klinte i fylla. Vi kommenterte kroppene til hverandre og poserte sammen foran speilet. Han sminket meg og satte opp håret mitt med tusen hårspenner, roser og kanner på kanner med hårspray. «Når jeg blir en rik og berømt kunstner, skal jeg kjøpe nye, pene pupper til deg, Maja.» sa han en gang han inspiserte dem.
Før vi skulle ut, hendte det at han stakk hånden sin i bhen min for å dytte dem riktig på plass, for å få full push-up-effekt og kløft. Jeg syntes puppene mine så ut som misfoster-bananer, men Jonathan beroliget meg. «Poteter,» sa han. «Poteter med brystvorter.» «Jeg burde hatt arr» hadde han sagt ved forrige ukes speilinspeksjon. Nå hadde han skaffet seg det. Jeg hater at Jonathan aldri gjør noe halvgjort.
«Vi bør besøke ham.» sier du. «Ta med en bok og noen blomster eller noe.»
Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke hvem han er etter dette. Den Jonathan jeg kjenner smører seg møysommelig med bodylotion hver kveld og napper uønskede kroppshår med pinsett. Jeg klarer ikke få bildet av ham som vokser brystkassen og bildet av ham som kutter opp brystkassen til å dreie seg om samme gutt.
Det at du holder rundt meg nå er en bisetning, en fjern detalj av trygge armer. Hele den glohete turen til blomsterbutikken er hånden din et umerkelig vedheng ved min. Hendene våre er sammenlimte av svette mens sommervikaren tuller vått dopapir rundt stilkene på rosene før hun pakker alt i silkepapir og cellofan. Silkepapiret er en anelse mørkere fiolett enn Jonathans hår.
Luften er stinn av tulipaner, liljer, krysantemum og blomster jeg ikke kan navnet på. Du stryker meg langs nakken og jeg skjønner at jeg gråter fremdeles. I bokhandelen foreslår du mange ubrukelige gavebøker og uleselig norsk krom, men jeg lar deg få lov til å komme med dumme forslag en stund. Airconditioneren får meg til å føle meg som om jeg har frostfeber, og hodet mitt klarner opp etter et par minutter i kulda. «Dorian Gray,» sier jeg. «Vi skal kjøpe Dorian Gray.»
Greit, de har den bare i en norsk oversettelse i magenta paperback. Greit, de pakker den i gullpapir med plastbånd i rødt. Vi har fremdeles roser og Dorian Gray til vår maltrakterte porselensprins og tårene har sluttet å presse på nå.
Vi kjører drosje til sinnsykehuset, som heter akuttpsykiatrisk ungdomsavdeling. Du forteller meg om moren din som tørker støv med truser som er for hullete til å brukes og om hunden din som fikk en hummer hengende etter nesen. Jeg fniser og skratter, selv om Jonathan henger mellom oss hele veien. Dette skal ikke være en fin tur. Det skal være finsk fjernsynsteater. Vi skal ikke le nå, det er feil.
To resepsjoner, tre kodelåser, fire overvåkingskameraer og en ransaking senere blir vi vist inn på et besøksrom med hvite møbler og gul saft i en mugge på bordet. En pleier kommer med tre plastglass og Jonathan. Han ser i gulvet hele veien inn.
Jeg har så mye jeg vil si. Jeg vil fortelle ham hvor vakker han er, selv med sting og plasterstrips i hele fjeset, med blodige øyenbryn og oppsvulmede lepper. Jeg vil prate om noe annet enn været og skolen den halvtimen vi får være her. Blomstene og boken får ham til å smile så jeg ser at sårene hans gjør vondt, men jeg har ingen ord å gi sammen med gaven.
«Shit happens,» sier du til ham. «Vi er glad du lever.» Når han blir hentet ut av pleieren klemmer han meg mykt og tar deg pent i hånden. Han ser liten og skjør ut et øyeblikk og jeg forstår plutselig hvor forelsket jeg har vært, forelsket som i en popstjerne, et fjernt prinsesseideal, en avgud. Følelsen tåler ikke den nye svakheten jeg ser i bildet og forelskelsen sprekker som en såpeboble. Han forsvinner ut av rommet og inn i det hvitveggede systemet igjen.
Vi spaserer hjem i sommerkvelden og bruker god tid. Det er levelig å være ute nå, og vi har mange sigaretter å røyke opp, mange timer å være stille sammen på. Du peker på en idyllisk flekk med liksompark og prydbusker med en falleferdig smiljernsbenk. Vi setter oss og blir fanget i mygg og skumring.
«Er det ikke rart, » sier du «hvordan folk sitter sammen i gamle filmer, sånn helt stille i slutten av filmen, også sier det «pling»,før de kysser i vei?» «Jo,» sier jeg. «Det er rart, men litt fint, også. » Du gir meg skjorten din så ikke myggen skal bite meg overalt, og gresshoppene surrer som besatt rundt oss. Aftershaven din har snart fortrengt magnoliaduften etter Jonathan.
«Pling», sier du. Så kysser vi.
