Posts Tagged ‘livmor’

Rett fra livmoren

oktober 25, 2008

Jeg har grodd inne i kroppen din, mamma. Det er ufattelig ekkelt. Jeg ser på den fleskete buken din og skjønner at jeg lå under huden, vi delte næringstoffer, jeg fikk nikotinen, søppelmaten, saltet og spriten. Kropp rundt kropp, kjøtt i kjøtt. Jeg begynte inne i deg. Jeg kom ut av en inngang jeg grøsser over tanken på å se igjen. Å føde kan sikkert være en berikende opplevelse, men fysj, så traumatisk det er å bli født. Du gror i en annens kropp og klemmes ut i en klæsj blod og klin.

Ja, jeg ville gjort det om igjen. Det er fint å være til. Jeg vil bare ha starten på avstand. Det er godt å være fremmedgjort fra opprinnelsen, fra kjødet, å være en påkledd, hemmet, voksen med intimsone og alenetid på badet. Jeg vil ikke vite hva du gjør alene. Ikke snakk til meg om utflod, tamponger, toalettvaner eller tissing. Ja, alle gjør det. Nei, vi trenger ikke diskutere det. Jeg snakker ikke om spyttproduksjon og tyggevaner heller. Hold tankene om kroppsåpningene dine unna meg. Jeg er frastøtt av min egen tilblivelse. Det er ingen pen start på livet.

Jeg ser på alle ammemødrene som fyller kaféene på dagtid, på sprellende fettklumper som klamrer seg inntil dem. Avstanden er så liten. Det som om spebarn og foreldre sklir i ett. Jeg har vært en klump en gang. Jeg har vært en cellekladd, en gastrula-ball, en væskeannsamling. Jeg kunne blitt spyttet ut ved en tilfeldighet, blitt sugd ut og endt som en overmoden menstruasjon i en søppelbøtte på sykehuset. Plask. Det kunne vært meg. Jeg ble kjøtt istedet.

Jeg har netter der jeg ligger og ser på månen og tenker: «Skitt! Det henger en svær STEIN i lufta! Og jeg synes det er helt normalt!» Idag har jeg sittet og sett på hendene mine og tenkt:

«Du tar én del blekhvitt, proteinrikt gris og en del mens før det blir mens, blander det og får…meg. Vannvittig.»

Jeg skjønner godt hvorfor storken har vært en populær forklaringsmodell. «Vi blandet litt gener inni moren din og du grodde som en parasitt i ni måneder før du presset deg ut og gjorde at hun revnet til rumpehullet» er ikke en start du vil ha på selvbiografien din.