Skall

Jeg brekker meg mot kanten av glasset. Jeg knepper opp som et eggeskall. Jeg er plaskende plomme og blank hvitte mot fingrene dine. Du får meg ikke hel igjen. Du får heller finne en kopp og ha innmaten i, bestemme deg for om du vil skille gulen fra hvitten eller lage eggidosis av meg. Vil du skille meg eller blande meg, kjære? Du kan ikke lime lille trille, så da er det like greit å mekke omelett med det samme. Hvordan vil du ha eggene dine? Knust. Ja. Knust. I beste fall sunny side up.

Skjelving

Da jeg våknet var hjertet mitt blitt forvandlet til en fuglunge – en sped, skvikende stakkar. Den skalv og gned seg mot innsiden av ribbena mine. Den pep langt inne under kjøtt, fett og hud. Jeg krøket meg sammen i sengen. Jeg greide ikke røre meg. Fuglen i brystet ristet svakt, en frastøtende blanding av ynde og ynkelighet. Jeg takler hjertebank. Jeg kjenner følelsen av at hjertet knyter seg og hamrer blod ut i kroppen min. Hjerteskjelven gjorde meg svimmel og maktesløs. «Ikke vær redd» hvisket jeg ned mot brystkassen. «Ikke fly din vei.»

Jeg vil ikke være den jeg er

Drømmer er seige. De er som klistremerkene du dekket alle møblene dine med en gang sent på barneskolen. Når du en gang på videregående finner ut at det er uholdbart å ha skap og skuffer dekket av «I love boys» og «Spice up your life» og bestemmer det for å vaske dem av, henger fremdeles baksiden igjen.

Det pene bildet av hesten med glitter rundt er forsvunnet, men omrisset i lim forblir på komoden og trekker til seg støv, hår og skitt. Baksiden av drømmene kleber seg i bunnen av mellomgulvet og fester seg til alle de nye drømmene jeg har.

Å bli voksen er å begynne å drømme om ting som faktisk kan skje, og dagdrømmene fra tiden før realitetene ble en del av regnestykket smaker litt beskt. De sier noe om driftene i meg, om hvem jeg egentlig vil være. Folk snakker så mye om å finne «den indre stemmen», men innse det: Den indre stemmen er ikke vakker. Den er grådig, egoistisk, oppmerksomhetsyk og tidvis banal.

Jeg er aktiv i AUF og liker å tenke at jeg jobber politisk for å gjøre verden bedre. Jeg ser for meg selv siden av Koffi Anan og Nelson Mandela, pressebildene fra utdeling av Fredsprisen jeg skal til å motta. En fin dagdrøm, hvis ikke den hadde klisset seg fast i avtrykket fra «Når jeg sjef over verden»-dagdrømmen fra jeg var liten, en fantasi om å få bestemme rubb og stubb og torturere flest mulig.

Selvrealisering. Bah. Jeg er varm tilhenger av kamuflering.

Machomat

Fra dagboken til en storbyjeger:

Jeg spiser pinnsvin. Jeg svelger sprelske, stikkende smådyr.

Pinnsvin med melk.

Jeg setter ut en skål melk i hagen.
«Så snill du er mot smådyrene!» sier naboene. De vet ikke at jeg har superklissete klister rundt skålen, så pinnsvinene blir sittende fast. Deretter er det bare å ta på polvottene og gå på pinnsvinplukketur.

De står og spreller i limet rundt melkeskålen og vet ikke hvor de skal gjøre av seg. Vips! Så har jeg kurven full av kravlende piggeballer med snute.

Jeg synger selvfølgelig sang mens jeg går på jakt. Jeg har lest Hakkebakkeskogen, og vet hvordan man er ordentlig rovdyr.

«Snuse her og snuse der! Nå må jeg få litt og spise! Hei, små dyr, kom her, kom her! Hør min pinnsvinspisevise!»

Vet du hvordan man laget pinnsvinstek i gamle dager? De pakket pinnsvinet inn i leire, så det så ut som en leirklump. Deretter slang de dyret i åpen ild og lot det stekes til leiren var tørr og sprø. Når det var ferdigstekt, knuste de leirklumpen og piggene ble hengende igjen i leiren. Tilbake lå en liten, lyserød klump med nystekt pinnsvinkjøtt.

Selv liker jeg pinnsivnene rå. Jeg liker at jeg blander blod med dyret i munnen min. Jeg biter pinnsvinet og pinnsvinet stikker meg. Det smaker ikke godt, men det er en fair fight. Tilbake til naturen, sier nå jeg.

Spis som en mann. Spis pinnsvin.

Jeg barberte meg på hodet

Jeg har barbert av meg håret. Badet er dekket av et mykt teppe som glimter blankt og gyldent. Nå ser jeg hodet mitt- en ru, naken klode. Ansiktet har ingen rammer mer, børsten har mistet sin funksjon. “Kvinneligheten din! Hva har du gjort med kvinneligheten din?” Mamma er skrekkslagen. Selv er jeg fattet som en munk og spyler håret -eller var det kvinneligheten?- ned i do.

“Det er et uttrykk for sorg.” sier morfar når han hører det. Fetteren min har kjøpt hårstrikker til meg i julegave. Han rødmer når jeg pakker opp. Jeg går på skoleball med nakent, snauklipt hode og tykt med sort rundt øynene. En av guttene spytter meg i ansiktet. “Det er ingen gutter som vil ha deg når du er så stygg!” sier gymlæreren min. “Jeg liker ikke gutter, “ sier jeg.

Så er de stille, hvertfall når stille når jeg er tilstede. Det gamle livet mitt er over og jeg får nye veier, nye venner. Når håret vokser ut, blir det sjokkrosa. Har jeg på meg skjorte er det ingen som kan se om jeg er mann eller kvinne. Jeg er et rosahåret vesen i skjæringspunktet. Denne våren kysser jeg en jente. Hun heter Marie og lukter lipgloss og mentolsigaretter.

Vi bader i fontener, blir kastet stupfulle ut av utesteder og spiser lakrislisser fra hver vår kant. Til leppene våre møtes. Jeg lærer fort at det å kysse Marie er det mest provoserende i hele verden. Etter å ha kysset henne i skolegården hennes, må lærerne slepe meg ut og avsted. “Du gjør klassene helt gale! Du kan ikke være her! Det der er sykt!” Etter det vet hele byen hvem jeg er, og plutselig skal jeg ha ligget med en mengde ukjente mennesker. “Vil du være med på trekant?” kan vilt fremmede gutter spørre meg om når vi er ute og går.

Noen ganger stopper det biler ved siden av meg og hender fra fulle guttegjenger strekker seg ut etter meg. Marie og jeg skjønner at vi har tilgang på et heftig virkemiddel. Vi gjentar suksessen foran lederen i Østfold Krf når han holder valgkamptale. Securitas river oss fra hverandre. Vi blir mange med kjærester med feil kjønn, mange med rare klær og feil hårfarve. Vi går sammen- for beskyttelse.

Marie og jeg er på tivoli sammen og noen flyr på oss. Noen har stinkspray, noen har egg. Vi er homo-fitte-hore-satanister og det er greit å slå oss. Når vi har fest må vi sette ut vakter så det ikke skal komme biler fulle av wunderbaum og blonde gutter med lærjakke og balltre. Politiet vil ta oss på grunn av de søtluktende sigarettene vi røyker, gjengene fordi guttene har sminke.

Vi bor på kaffebarene når vi har penger, i parken når det ikke regner og i avkrokene av kjøpesenteret når ingen kaster oss ut. Vi blir flere og flere. Det året jeg fyller fjorten tråler vi byen som en egen gjeng. Vi vet Alt. Diskusjonene springer fra anarkisme til analsex, fra wicca til Wittgenstein. Jeg er definitivt yngst i forsamlingen, og selvtilliten vokser mange meter ved at jeg omgås folk på 19-20.

Sommerferien går med til improviserte dansenummer, gruppesex og prosjekt “drita i en uke”. Vi har ingen fellesagenda, ingen enighet utover det at vi er mot. “Fuck the system” skriver Marie til meg på ryggsekken min. Vi er genuine. Sommeren risler mellom fingrene på oss. Høsten har ulike presanger til oss. Noen får selvtillitt, noen hjemmelaget tattis, noen opphold på avrusning. Du får HIV.