Rett fra livmoren

Jeg har grodd inne i kroppen din, mamma. Det er ufattelig ekkelt. Jeg ser på den fleskete buken din og skjønner at jeg lå under huden, vi delte næringstoffer, jeg fikk nikotinen, søppelmaten, saltet og spriten. Kropp rundt kropp, kjøtt i kjøtt. Jeg begynte inne i deg. Jeg kom ut av en inngang jeg grøsser over tanken på å se igjen. Å føde kan sikkert være en berikende opplevelse, men fysj, så traumatisk det er å bli født. Du gror i en annens kropp og klemmes ut i en klæsj blod og klin.

Ja, jeg ville gjort det om igjen. Det er fint å være til. Jeg vil bare ha starten på avstand. Det er godt å være fremmedgjort fra opprinnelsen, fra kjødet, å være en påkledd, hemmet, voksen med intimsone og alenetid på badet. Jeg vil ikke vite hva du gjør alene. Ikke snakk til meg om utflod, tamponger, toalettvaner eller tissing. Ja, alle gjør det. Nei, vi trenger ikke diskutere det. Jeg snakker ikke om spyttproduksjon og tyggevaner heller. Hold tankene om kroppsåpningene dine unna meg. Jeg er frastøtt av min egen tilblivelse. Det er ingen pen start på livet.

Jeg ser på alle ammemødrene som fyller kaféene på dagtid, på sprellende fettklumper som klamrer seg inntil dem. Avstanden er så liten. Det som om spebarn og foreldre sklir i ett. Jeg har vært en klump en gang. Jeg har vært en cellekladd, en gastrula-ball, en væskeannsamling. Jeg kunne blitt spyttet ut ved en tilfeldighet, blitt sugd ut og endt som en overmoden menstruasjon i en søppelbøtte på sykehuset. Plask. Det kunne vært meg. Jeg ble kjøtt istedet.

Jeg har netter der jeg ligger og ser på månen og tenker: «Skitt! Det henger en svær STEIN i lufta! Og jeg synes det er helt normalt!» Idag har jeg sittet og sett på hendene mine og tenkt:

«Du tar én del blekhvitt, proteinrikt gris og en del mens før det blir mens, blander det og får…meg. Vannvittig.»

Jeg skjønner godt hvorfor storken har vært en populær forklaringsmodell. «Vi blandet litt gener inni moren din og du grodde som en parasitt i ni måneder før du presset deg ut og gjorde at hun revnet til rumpehullet» er ikke en start du vil ha på selvbiografien din.

Jeg knullet Gud

Gud og jeg var på dealern i går. Han er ikke så verst.

Jeg svarte på kontaktannonsen hans i en anstendig dagsavis, og vi bestemte oss for å ta en øl sammen.

Uendelig gammel Herre i sin beste alder søker venninne. Er lei av befrukte jomfruer og utføre mirakler, og er nå på jakt etter noen som liker turer i min frie natur og som vil ta seg et glass rødvin i ny og ne. BM: Tro på forholdet.

Han hadde fått forhåndsvis lite respons, men var ikke overrasket. «Jeg ser og vet alt, forstår du.» Vi snakket om hvordan alt var bedre før, menneskehetens manglende ryggrad, hva Jesus drev med om dagen og hvor Den Hellige Ånd oppholdt seg. Han imponerte meg med å gjøre vann til vin, sette fyr på tilfeldige busker og få det til å slutte å regne da vi skulle ut av caféen.

Helt ærlig- jeg var mest opptatt av å komme i buksene på ham. Jeg antok han måtte være en Gud i sengen. Og joda, jeg stønnet «OhMyGod!» noen ganger underveis. Og «SATAN!» en gang. Det ble et pinlig øyeblikk.

Likevel- skjegget var i veien, og han var ganske …konservativ.

Terningkast fire.

Jeg vil ikke være den jeg er

Drømmer er seige. De er som klistremerkene du dekket alle møblene dine med en gang sent på barneskolen. Når du en gang på videregående finner ut at det er uholdbart å ha skap og skuffer dekket av «I love boys» og «Spice up your life» og bestemmer det for å vaske dem av, henger fremdeles baksiden igjen.

Det pene bildet av hesten med glitter rundt er forsvunnet, men omrisset i lim forblir på komoden og trekker til seg støv, hår og skitt. Baksiden av drømmene kleber seg i bunnen av mellomgulvet og fester seg til alle de nye drømmene jeg har.

Å bli voksen er å begynne å drømme om ting som faktisk kan skje, og dagdrømmene fra tiden før realitetene ble en del av regnestykket smaker litt beskt. De sier noe om driftene i meg, om hvem jeg egentlig vil være. Folk snakker så mye om å finne «den indre stemmen», men innse det: Den indre stemmen er ikke vakker. Den er grådig, egoistisk, oppmerksomhetsyk og tidvis banal.

Jeg er aktiv i AUF og liker å tenke at jeg jobber politisk for å gjøre verden bedre. Jeg ser for meg selv siden av Koffi Anan og Nelson Mandela, pressebildene fra utdeling av Fredsprisen jeg skal til å motta. En fin dagdrøm, hvis ikke den hadde klisset seg fast i avtrykket fra «Når jeg sjef over verden»-dagdrømmen fra jeg var liten, en fantasi om å få bestemme rubb og stubb og torturere flest mulig.

Selvrealisering. Bah. Jeg er varm tilhenger av kamuflering.