Skall

Jeg brekker meg mot kanten av glasset. Jeg knepper opp som et eggeskall. Jeg er plaskende plomme og blank hvitte mot fingrene dine. Du får meg ikke hel igjen. Du får heller finne en kopp og ha innmaten i, bestemme deg for om du vil skille gulen fra hvitten eller lage eggidosis av meg. Vil du skille meg eller blande meg, kjære? Du kan ikke lime lille trille, så da er det like greit å mekke omelett med det samme. Hvordan vil du ha eggene dine? Knust. Ja. Knust. I beste fall sunny side up.

Jeg så

Jeg så en dame uten armer
som ikke var Venus fra Milo
Jeg så et barn uten øyne
i en feberdrøm, klistret til sengetøyet
Jeg så sykepleieren korse seg
da hun gikk vekk fra sengen min
Jeg så leppene forme ordet
«avskum» i øret hennes
Jeg så på de bleke skyer,
en regndråpe, all that jazz

Jeg så.
Det jeg så var så som så.
Såh.

Så gikk vi hjem og spiste middag.

Rett fra livmoren

Jeg har grodd inne i kroppen din, mamma. Det er ufattelig ekkelt. Jeg ser på den fleskete buken din og skjønner at jeg lå under huden, vi delte næringstoffer, jeg fikk nikotinen, søppelmaten, saltet og spriten. Kropp rundt kropp, kjøtt i kjøtt. Jeg begynte inne i deg. Jeg kom ut av en inngang jeg grøsser over tanken på å se igjen. Å føde kan sikkert være en berikende opplevelse, men fysj, så traumatisk det er å bli født. Du gror i en annens kropp og klemmes ut i en klæsj blod og klin.

Ja, jeg ville gjort det om igjen. Det er fint å være til. Jeg vil bare ha starten på avstand. Det er godt å være fremmedgjort fra opprinnelsen, fra kjødet, å være en påkledd, hemmet, voksen med intimsone og alenetid på badet. Jeg vil ikke vite hva du gjør alene. Ikke snakk til meg om utflod, tamponger, toalettvaner eller tissing. Ja, alle gjør det. Nei, vi trenger ikke diskutere det. Jeg snakker ikke om spyttproduksjon og tyggevaner heller. Hold tankene om kroppsåpningene dine unna meg. Jeg er frastøtt av min egen tilblivelse. Det er ingen pen start på livet.

Jeg ser på alle ammemødrene som fyller kaféene på dagtid, på sprellende fettklumper som klamrer seg inntil dem. Avstanden er så liten. Det som om spebarn og foreldre sklir i ett. Jeg har vært en klump en gang. Jeg har vært en cellekladd, en gastrula-ball, en væskeannsamling. Jeg kunne blitt spyttet ut ved en tilfeldighet, blitt sugd ut og endt som en overmoden menstruasjon i en søppelbøtte på sykehuset. Plask. Det kunne vært meg. Jeg ble kjøtt istedet.

Jeg har netter der jeg ligger og ser på månen og tenker: «Skitt! Det henger en svær STEIN i lufta! Og jeg synes det er helt normalt!» Idag har jeg sittet og sett på hendene mine og tenkt:

«Du tar én del blekhvitt, proteinrikt gris og en del mens før det blir mens, blander det og får…meg. Vannvittig.»

Jeg skjønner godt hvorfor storken har vært en populær forklaringsmodell. «Vi blandet litt gener inni moren din og du grodde som en parasitt i ni måneder før du presset deg ut og gjorde at hun revnet til rumpehullet» er ikke en start du vil ha på selvbiografien din.

Skjelving

Da jeg våknet var hjertet mitt blitt forvandlet til en fuglunge – en sped, skvikende stakkar. Den skalv og gned seg mot innsiden av ribbena mine. Den pep langt inne under kjøtt, fett og hud. Jeg krøket meg sammen i sengen. Jeg greide ikke røre meg. Fuglen i brystet ristet svakt, en frastøtende blanding av ynde og ynkelighet. Jeg takler hjertebank. Jeg kjenner følelsen av at hjertet knyter seg og hamrer blod ut i kroppen min. Hjerteskjelven gjorde meg svimmel og maktesløs. «Ikke vær redd» hvisket jeg ned mot brystkassen. «Ikke fly din vei.»

Jeg knullet Gud

Gud og jeg var på dealern i går. Han er ikke så verst.

Jeg svarte på kontaktannonsen hans i en anstendig dagsavis, og vi bestemte oss for å ta en øl sammen.

Uendelig gammel Herre i sin beste alder søker venninne. Er lei av befrukte jomfruer og utføre mirakler, og er nå på jakt etter noen som liker turer i min frie natur og som vil ta seg et glass rødvin i ny og ne. BM: Tro på forholdet.

Han hadde fått forhåndsvis lite respons, men var ikke overrasket. «Jeg ser og vet alt, forstår du.» Vi snakket om hvordan alt var bedre før, menneskehetens manglende ryggrad, hva Jesus drev med om dagen og hvor Den Hellige Ånd oppholdt seg. Han imponerte meg med å gjøre vann til vin, sette fyr på tilfeldige busker og få det til å slutte å regne da vi skulle ut av caféen.

Helt ærlig- jeg var mest opptatt av å komme i buksene på ham. Jeg antok han måtte være en Gud i sengen. Og joda, jeg stønnet «OhMyGod!» noen ganger underveis. Og «SATAN!» en gang. Det ble et pinlig øyeblikk.

Likevel- skjegget var i veien, og han var ganske …konservativ.

Terningkast fire.

Jeg vil ikke være den jeg er

Drømmer er seige. De er som klistremerkene du dekket alle møblene dine med en gang sent på barneskolen. Når du en gang på videregående finner ut at det er uholdbart å ha skap og skuffer dekket av «I love boys» og «Spice up your life» og bestemmer det for å vaske dem av, henger fremdeles baksiden igjen.

Det pene bildet av hesten med glitter rundt er forsvunnet, men omrisset i lim forblir på komoden og trekker til seg støv, hår og skitt. Baksiden av drømmene kleber seg i bunnen av mellomgulvet og fester seg til alle de nye drømmene jeg har.

Å bli voksen er å begynne å drømme om ting som faktisk kan skje, og dagdrømmene fra tiden før realitetene ble en del av regnestykket smaker litt beskt. De sier noe om driftene i meg, om hvem jeg egentlig vil være. Folk snakker så mye om å finne «den indre stemmen», men innse det: Den indre stemmen er ikke vakker. Den er grådig, egoistisk, oppmerksomhetsyk og tidvis banal.

Jeg er aktiv i AUF og liker å tenke at jeg jobber politisk for å gjøre verden bedre. Jeg ser for meg selv siden av Koffi Anan og Nelson Mandela, pressebildene fra utdeling av Fredsprisen jeg skal til å motta. En fin dagdrøm, hvis ikke den hadde klisset seg fast i avtrykket fra «Når jeg sjef over verden»-dagdrømmen fra jeg var liten, en fantasi om å få bestemme rubb og stubb og torturere flest mulig.

Selvrealisering. Bah. Jeg er varm tilhenger av kamuflering.

Machomat

Fra dagboken til en storbyjeger:

Jeg spiser pinnsvin. Jeg svelger sprelske, stikkende smådyr.

Pinnsvin med melk.

Jeg setter ut en skål melk i hagen.
«Så snill du er mot smådyrene!» sier naboene. De vet ikke at jeg har superklissete klister rundt skålen, så pinnsvinene blir sittende fast. Deretter er det bare å ta på polvottene og gå på pinnsvinplukketur.

De står og spreller i limet rundt melkeskålen og vet ikke hvor de skal gjøre av seg. Vips! Så har jeg kurven full av kravlende piggeballer med snute.

Jeg synger selvfølgelig sang mens jeg går på jakt. Jeg har lest Hakkebakkeskogen, og vet hvordan man er ordentlig rovdyr.

«Snuse her og snuse der! Nå må jeg få litt og spise! Hei, små dyr, kom her, kom her! Hør min pinnsvinspisevise!»

Vet du hvordan man laget pinnsvinstek i gamle dager? De pakket pinnsvinet inn i leire, så det så ut som en leirklump. Deretter slang de dyret i åpen ild og lot det stekes til leiren var tørr og sprø. Når det var ferdigstekt, knuste de leirklumpen og piggene ble hengende igjen i leiren. Tilbake lå en liten, lyserød klump med nystekt pinnsvinkjøtt.

Selv liker jeg pinnsivnene rå. Jeg liker at jeg blander blod med dyret i munnen min. Jeg biter pinnsvinet og pinnsvinet stikker meg. Det smaker ikke godt, men det er en fair fight. Tilbake til naturen, sier nå jeg.

Spis som en mann. Spis pinnsvin.

Jeg barberte meg på hodet

Jeg har barbert av meg håret. Badet er dekket av et mykt teppe som glimter blankt og gyldent. Nå ser jeg hodet mitt- en ru, naken klode. Ansiktet har ingen rammer mer, børsten har mistet sin funksjon. “Kvinneligheten din! Hva har du gjort med kvinneligheten din?” Mamma er skrekkslagen. Selv er jeg fattet som en munk og spyler håret -eller var det kvinneligheten?- ned i do.

“Det er et uttrykk for sorg.” sier morfar når han hører det. Fetteren min har kjøpt hårstrikker til meg i julegave. Han rødmer når jeg pakker opp. Jeg går på skoleball med nakent, snauklipt hode og tykt med sort rundt øynene. En av guttene spytter meg i ansiktet. “Det er ingen gutter som vil ha deg når du er så stygg!” sier gymlæreren min. “Jeg liker ikke gutter, “ sier jeg.

Så er de stille, hvertfall når stille når jeg er tilstede. Det gamle livet mitt er over og jeg får nye veier, nye venner. Når håret vokser ut, blir det sjokkrosa. Har jeg på meg skjorte er det ingen som kan se om jeg er mann eller kvinne. Jeg er et rosahåret vesen i skjæringspunktet. Denne våren kysser jeg en jente. Hun heter Marie og lukter lipgloss og mentolsigaretter.

Vi bader i fontener, blir kastet stupfulle ut av utesteder og spiser lakrislisser fra hver vår kant. Til leppene våre møtes. Jeg lærer fort at det å kysse Marie er det mest provoserende i hele verden. Etter å ha kysset henne i skolegården hennes, må lærerne slepe meg ut og avsted. “Du gjør klassene helt gale! Du kan ikke være her! Det der er sykt!” Etter det vet hele byen hvem jeg er, og plutselig skal jeg ha ligget med en mengde ukjente mennesker. “Vil du være med på trekant?” kan vilt fremmede gutter spørre meg om når vi er ute og går.

Noen ganger stopper det biler ved siden av meg og hender fra fulle guttegjenger strekker seg ut etter meg. Marie og jeg skjønner at vi har tilgang på et heftig virkemiddel. Vi gjentar suksessen foran lederen i Østfold Krf når han holder valgkamptale. Securitas river oss fra hverandre. Vi blir mange med kjærester med feil kjønn, mange med rare klær og feil hårfarve. Vi går sammen- for beskyttelse.

Marie og jeg er på tivoli sammen og noen flyr på oss. Noen har stinkspray, noen har egg. Vi er homo-fitte-hore-satanister og det er greit å slå oss. Når vi har fest må vi sette ut vakter så det ikke skal komme biler fulle av wunderbaum og blonde gutter med lærjakke og balltre. Politiet vil ta oss på grunn av de søtluktende sigarettene vi røyker, gjengene fordi guttene har sminke.

Vi bor på kaffebarene når vi har penger, i parken når det ikke regner og i avkrokene av kjøpesenteret når ingen kaster oss ut. Vi blir flere og flere. Det året jeg fyller fjorten tråler vi byen som en egen gjeng. Vi vet Alt. Diskusjonene springer fra anarkisme til analsex, fra wicca til Wittgenstein. Jeg er definitivt yngst i forsamlingen, og selvtilliten vokser mange meter ved at jeg omgås folk på 19-20.

Sommerferien går med til improviserte dansenummer, gruppesex og prosjekt “drita i en uke”. Vi har ingen fellesagenda, ingen enighet utover det at vi er mot. “Fuck the system” skriver Marie til meg på ryggsekken min. Vi er genuine. Sommeren risler mellom fingrene på oss. Høsten har ulike presanger til oss. Noen får selvtillitt, noen hjemmelaget tattis, noen opphold på avrusning. Du får HIV.

Tesonnette

Av alle drikker velger jeg meg te.
Det siver dyprød farve ut i vannet.
Halvannen liter nytelse på kanne.
Jeg brygger meg en kopp med sjelefred.

I dampen over koppen kan alt skje.
En smaksreise til musk og krydderlandet.
En snarlig zen-fornemming av det sanne.
Ti tusen grunner til å sitte ned.

Allverdens støy og stillhet i en kopp,
En medisin mot sjelens snusk og slim.
Forsvunnet er hver spenning i min kropp.

Jeg smelter vekk innvendig frost og rim.
En startkabel når verdens sier «stopp!»
Hvem trenger vin når te er livets lim?

Pling

«Det kunne vært verre. Han kunne vært død.» Vi sitter på fortauskanten og røyker. Jeg røyker ikke til vanlig, men nå ville jeg tatt i mot hva enn du tilbød meg, enten det var sigarer eller superlim. Juli er over oss som en evigvarende bastu. Alle blomstene har krøllet seg sammen og dødd. Alle bladene er fete, middelaldrene og mørkegrønne.

«Maria sa han så helt Passion of the Christ ut da hun fulgte ham på legevakten.» Du sier det på en måte som får meg til å skjønne at det Maria sa var mye mer brutalt direkte enn det du gjentar ovenfor meg. Ingen var så vakker som Jonathan. Å skulle snakke om en «vakker mann» hadde virket ganske absurd for meg, men det var før jeg traff ham.

Han hadde hud som fløte, både i farve og konsistens. Håret hans skiftet farve fra måned til måned. Første gang jeg så ham hadde han ildhår og lærklær, så kom mai og han skled over i grønt og dongeri. Den siste tiden hadde han vært lavendelfarvet, med tynne, flagrende haremsgevanter og smykker av speil og skjell. Ansiktet hans befant seg i skjæringspunktet mellom Barbie og Ken, med en dæsj Legolas for å gi det overjordiske preget. Øynene hans var sminket mer netthendt enn hos noen jente jeg visste og leppene minnet om innsiden på rosa orkideer.

Nå var han innlagt på psykiatrisk for å ha skåret opp hele seg; ikke bare de klassiske håndleddene og underarmene, ikke alle de usynlige stedene som leggene og innsiden av lårene. Han hadde jobbet seg systematisk fra livet og opp, latt barberbladet skamfere overkroppen, halsen, håndflatene og ansiktet. «Det ble visst flere hundre sting.» sier du.

Jeg kjenner at tårene kommer sprutende, uten lyd, som fra en høytrykksspyler. Det kjennes ut som om jeg er fire år og har mistet den peneste porselensdukken min i gulvet. Jeg gråter delvis fordi jeg er bekymret og lettet for Jonathan, delvis fordi destruktiviteten er så grusom i seg selv. Knust skjønnhet svir mye mer enn generell knusing, og det visste Jonathan også da han skar seg, det er jeg sikker på. Jeg huler fordi jeg fornemmer hva slags monster depresjonen hans er som krever slike ofre.

Du sier at det er en del av livet. «Hey, den som ikke har overlevd et par selvmordsforsøk før fylte 21, kan ikke kalle seg voksen. Alle forsøker å ta livet av seg i våre dager. Det er helt vanlig.» Vi er seksten og ingen av oss har prøvd å ta livet av oss før. Du snakker om møtet med barberblader og psykiatri som om det kan sammenlignes med urinveisinfeksjon, selvangivelse og trekking av visdomstenner. Ønsket om å dø er liksom noe uunngåelig.

«Jonathan ville ikke dø, han ville gå i stykker» sier jeg. «Han ville nok begge deler,» sier du. «Ingen samler så mye valium uten å planlegge en dramatisk retrett. Men det er sikkert at han ikke planla å bli et vakkert lik.» Jeg skulle ønske du kunne gråte, du, også. Ikke bare kjederøyke og snakke dempet mens du holder meg i hånden.

Det er bare en uke siden Jonathan og jeg stod nakne sammen foran speilet, dyvåte av svette og prikkete av gåsehud. Jonathan var homofil, han likte bare ikke jenter på den måten. Vi var enige om at vi kunne være som venninner rundt hverandre, at det ikke betydde noe om han så meg uten klær. Han var nok ikke klar over hvor mye jeg slukte ham med øynene, hvor mye jeg fantaserte om den glatte rumpa, pianofingrene, kuken under det krøllete kjønnshåret. Hvis han visste det, tror jeg at han må ha likt det. Bare se, ikke røre osv.

Vi dusjet og skiftet sammen, byttelånte klær og klinte i fylla. Vi kommenterte kroppene til hverandre og poserte sammen foran speilet. Han sminket meg og satte opp håret mitt med tusen hårspenner, roser og kanner på kanner med hårspray. «Når jeg blir en rik og berømt kunstner, skal jeg kjøpe nye, pene pupper til deg, Maja.» sa han en gang han inspiserte dem.

Før vi skulle ut, hendte det at han stakk hånden sin i bhen min for å dytte dem riktig på plass, for å få full push-up-effekt og kløft. Jeg syntes puppene mine så ut som misfoster-bananer, men Jonathan beroliget meg. «Poteter,» sa han. «Poteter med brystvorter.» «Jeg burde hatt arr» hadde han sagt ved forrige ukes speilinspeksjon. Nå hadde han skaffet seg det. Jeg hater at Jonathan aldri gjør noe halvgjort.

«Vi bør besøke ham.» sier du. «Ta med en bok og noen blomster eller noe.»

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke hvem han er etter dette. Den Jonathan jeg kjenner smører seg møysommelig med bodylotion hver kveld og napper uønskede kroppshår med pinsett. Jeg klarer ikke få bildet av ham som vokser brystkassen og bildet av ham som kutter opp brystkassen til å dreie seg om samme gutt.

Det at du holder rundt meg nå er en bisetning, en fjern detalj av trygge armer. Hele den glohete turen til blomsterbutikken er hånden din et umerkelig vedheng ved min. Hendene våre er sammenlimte av svette mens sommervikaren tuller vått dopapir rundt stilkene på rosene før hun pakker alt i silkepapir og cellofan. Silkepapiret er en anelse mørkere fiolett enn Jonathans hår.

Luften er stinn av tulipaner, liljer, krysantemum og blomster jeg ikke kan navnet på. Du stryker meg langs nakken og jeg skjønner at jeg gråter fremdeles. I bokhandelen foreslår du mange ubrukelige gavebøker og uleselig norsk krom, men jeg lar deg få lov til å komme med dumme forslag en stund. Airconditioneren får meg til å føle meg som om jeg har frostfeber, og hodet mitt klarner opp etter et par minutter i kulda. «Dorian Gray,» sier jeg. «Vi skal kjøpe Dorian Gray.»

Greit, de har den bare i en norsk oversettelse i magenta paperback. Greit, de pakker den i gullpapir med plastbånd i rødt. Vi har fremdeles roser og Dorian Gray til vår maltrakterte porselensprins og tårene har sluttet å presse på nå.

Vi kjører drosje til sinnsykehuset, som heter akuttpsykiatrisk ungdomsavdeling. Du forteller meg om moren din som tørker støv med truser som er for hullete til å brukes og om hunden din som fikk en hummer hengende etter nesen. Jeg fniser og skratter, selv om Jonathan henger mellom oss hele veien. Dette skal ikke være en fin tur. Det skal være finsk fjernsynsteater. Vi skal ikke le nå, det er feil.

To resepsjoner, tre kodelåser, fire overvåkingskameraer og en ransaking senere blir vi vist inn på et besøksrom med hvite møbler og gul saft i en mugge på bordet. En pleier kommer med tre plastglass og Jonathan. Han ser i gulvet hele veien inn.

Jeg har så mye jeg vil si. Jeg vil fortelle ham hvor vakker han er, selv med sting og plasterstrips i hele fjeset, med blodige øyenbryn og oppsvulmede lepper. Jeg vil prate om noe annet enn været og skolen den halvtimen vi får være her. Blomstene og boken får ham til å smile så jeg ser at sårene hans gjør vondt, men jeg har ingen ord å gi sammen med gaven.

«Shit happens,» sier du til ham. «Vi er glad du lever.» Når han blir hentet ut av pleieren klemmer han meg mykt og tar deg pent i hånden. Han ser liten og skjør ut et øyeblikk og jeg forstår plutselig hvor forelsket jeg har vært, forelsket som i en popstjerne, et fjernt prinsesseideal, en avgud. Følelsen tåler ikke den nye svakheten jeg ser i bildet og forelskelsen sprekker som en såpeboble. Han forsvinner ut av rommet og inn i det hvitveggede systemet igjen.

Vi spaserer hjem i sommerkvelden og bruker god tid. Det er levelig å være ute nå, og vi har mange sigaretter å røyke opp, mange timer å være stille sammen på. Du peker på en idyllisk flekk med liksompark og prydbusker med en falleferdig smiljernsbenk. Vi setter oss og blir fanget i mygg og skumring.

«Er det ikke rart, » sier du «hvordan folk sitter sammen i gamle filmer, sånn helt stille i slutten av filmen, også sier det «pling»,før de kysser i vei?» «Jo,» sier jeg. «Det er rart, men litt fint, også. » Du gir meg skjorten din så ikke myggen skal bite meg overalt, og gresshoppene surrer som besatt rundt oss. Aftershaven din har snart fortrengt magnoliaduften etter Jonathan.

«Pling», sier du. Så kysser vi.